På hvilken måte kan høytlesing bidra til å støtte elevenes språkutvikling?
Elever som blir lest høyt for gjennom sin oppvekst viser seg å ha en stor fordel når det kommer til språkutviklingen. Det har vist seg gjennom undersøkelser at elever som blir lest høyt for lærer seg flere måter å uttrykke seg på, enn de som ikke blir lest for. Elevene får et mye større og mer nyansert ordforråd, de utvikler grammatikk og setningsstrukturer, skårer høyere på lesetester og de får en større forståelse for hvilken oppbygging fortellinger bør ha (Wold 2008:103). Bodil Stokke Olaussen skriver ut fra sin bakgrunn som logoped og lærer at hun erfarte at elever som var blitt lest høyt for i førskolealder, sjelden fikk problemer med lese- og skriveinnlæringen senere på skolen (Wold 2003:95).
"Den første, mest utbredte og beste måten vi kan gi barn del i litteraturens skattkammer og stimulere leselysten på, er å lese høyt for dem. Vi bør benytte en hver anledning til å lese høyt for elevene, og det kan vi gjøre i trygg forvissing om at høytlesing er "beste stort norskundervisning" (Traavik/Alver 2008:35). Å gi barn del i litteraturens skattkammer var en fin måte å si det på. Det er ikke så lett for et lite barn å tyde innholdet i mer avanserte tekster enn ABC-bøkene. Det å bli lest høyt for tar teksten ned på elevens nivå, og åpner opp for at eleven også kan ta del i alle spennende fortellinger som befinner seg i bøkene, ved litt hjelp fra en god leser. Gode leseopplevelser er med på å øke elevenes lyst til å lese selv, og elever som blir glad i å lese, er elever som gode til det også. Øvelse gjør mester!
De som leser for barna burde være gode lesere, som klarer å formidle innholdet på en god måte. Ved å tenke gjennom stemmebruken og hvordan man vektlegger ordene, kan man gi fortellingene noe ekstra, som bidrar til å øke barnas interesse for lesing. Lesing sammen med en voksen kan utvikle seg til lærrike samtaler, om man tar seg tid til å snakke om innholdet. Dette vil også være med på å gi barna en bedre forståelse, hvor det kan redegjøres for hvilke ord barna synes er vanskelig og som de kan få forklart (Roe 2009:129f).
Det er ikke alltid like enkelt å forstå tekster om man leser de selv, dersom barnet ikke er kommet så langt i sin lese- og skriveutvikling, men gjennom høytlesing kan teksten forstås på en annen måte. Gjennom å lytte til hvordan teksten leses, kan man få en større forståelse av hvordan teksten er bygget opp. Man har mulighet til å høre hvordan ulike ord skal leses, framfor det å selv streve med uttalen. Her får man også mulighet til å fokusere på innholdet, og elevens forståelse av det, noe som kanskje er vanskelig for elever som er svake lesere. Teksten blir mer tilgjengelig for barna gjennom at den leses høyt. Høytlesing deles med andre, og kan derfor være en positiv felles opplevelse hvor man tar deler en tekst. Det er også fint å kunne spørre spørsmål til en voksen, hvis det er noe man lurer på underveis i lesingen, og ting kan bli klargjort før man leser videre (Roe 2009:129)
Når en lærer leser høyr for elevene sine, kan det ha en positiv påvirkning på elevenes holdninger til det å lese. Læreren kan presentere flere ulike type bøker, og dermed få vist noe for alle og en hver, og samtidig vise at de selv er glad i å lese og dele sine leseopplevelser. Å lese sammen med elevene kan være fine innledninger til nytt fagstoff, og være en god måte å få i gang en samtale om ulike temaer på.
Selv om høytlesning viser seg å være en god måte å støtte elevenes språkutvikling på, skal man være forsiktig med å lese hva som helst. Det er ikke alt som egner seg som lesestoff for elevene, det skal både være kvalitet og fange elevenes interesser. Det burde være et mål med lesingen, og læreren bør ha forberedt seg. Dette for å kunne forberede elevene på høytlesning med å for eksempel fortelle hva de skal legge merke til/følge med på underveis. Det er også lettere å gi en god opplevelse for barna dersom man er forberedt, og har tenkt igjennom hva som kan oppleves vanskelig med teksten. For eksempel hva som er vanskelige ord, uttrykk eller om teksten inneholder elementer som er viktige å samtale med elevene om på forhånd eller i etterkant (Roe 2009:129). I motsatt tilfelle kan dårlige opplevelser føre til dårlig leselyst for enkelte elever, som igjen kan virke negativt på språkutviklingen. "Den som har lite erfaring med bøker, behøver ikke mange skuffende leseopplevelser for å konkludere med at bøker ikke er bryet verdt", sa litteraturkritiker Guri Fjeldberg i en kronikk (Bergens tidende 02.07.2007).
Når det gjelder at elevene selv leser høyt foran andre burde det være elever som er komfortable med det, og som leser forholdsvis bra (Roe 2009:129). Hvis ikke kan det gi dårlig utbytte for resten av klassen, som får teksten presentert på en sånn måte at det kan være vanskelig å forstå budskapet. Det kan også gi en dårlig opplevelse for eleven som strever med lesingen, og føler seg ubekvem i situasjonen. Det kan da være bedre for eleven å få lese høyt alene foran læreren, hvor situasjonen er trygg, og eleven kan få tilbakemeldinger på hva han/hun trenger å trene på. Høytlesing er ikke bare positivt på språkutviklingen, men er også god trening på den muntlige ferdigheten, det å øve seg på å prate høyt foran andre.
Ikke bare er det viktig at elevene får høytlesing på skolen, hjemmet har også et stort ansvar. Jo mer elevene blir lest for, desto bedre utvikles lese- og skriveferdighetene deres. Det er viktig å forklare foreldrene at å lese høyt for barna for eksempel før de legger seg er den største hjelpen de kan gi barna som støtte til deres utvikling. For minoritetsspråklige kan de gjerne lese på morsmål, det viktigste er at elevene blir lest for. På skolen kan man snike til seg mange muligheter for å lese, både i matfri, som helgekos, morgenstund osv (Traavik/Alver 2008:39f).
Det er fantastisk hvordan det å lese høyt for barn bidrar både til å gjøre elevene til gode lesere, men også til gode skrivere. Det virker generelt stimulerende på språkevnen, og den skriftlige uttrykksevnen (Traavik/Alver 2008:41f).
Pensumliste
- Roe, A. (2009): Lesedidaktikk - etter den første leseopplæringen. Oslo: Universitetsforlaget
- Traavik, H., Alver, V.R. (2008): Skrive- og lesestart. Skriftspråksutvikling i småskolealderen. Bergen: Fagbokforlaget.
- Wold, A.H. (2003): Skriftspråksutvikling - om hvordan barn lærer å lese og skrive. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
"Den første, mest utbredte og beste måten vi kan gi barn del i litteraturens skattkammer og stimulere leselysten på, er å lese høyt for dem. Vi bør benytte en hver anledning til å lese høyt for elevene, og det kan vi gjøre i trygg forvissing om at høytlesing er "beste stort norskundervisning" (Traavik/Alver 2008:35). Å gi barn del i litteraturens skattkammer var en fin måte å si det på. Det er ikke så lett for et lite barn å tyde innholdet i mer avanserte tekster enn ABC-bøkene. Det å bli lest høyt for tar teksten ned på elevens nivå, og åpner opp for at eleven også kan ta del i alle spennende fortellinger som befinner seg i bøkene, ved litt hjelp fra en god leser. Gode leseopplevelser er med på å øke elevenes lyst til å lese selv, og elever som blir glad i å lese, er elever som gode til det også. Øvelse gjør mester!
De som leser for barna burde være gode lesere, som klarer å formidle innholdet på en god måte. Ved å tenke gjennom stemmebruken og hvordan man vektlegger ordene, kan man gi fortellingene noe ekstra, som bidrar til å øke barnas interesse for lesing. Lesing sammen med en voksen kan utvikle seg til lærrike samtaler, om man tar seg tid til å snakke om innholdet. Dette vil også være med på å gi barna en bedre forståelse, hvor det kan redegjøres for hvilke ord barna synes er vanskelig og som de kan få forklart (Roe 2009:129f).
Det er ikke alltid like enkelt å forstå tekster om man leser de selv, dersom barnet ikke er kommet så langt i sin lese- og skriveutvikling, men gjennom høytlesing kan teksten forstås på en annen måte. Gjennom å lytte til hvordan teksten leses, kan man få en større forståelse av hvordan teksten er bygget opp. Man har mulighet til å høre hvordan ulike ord skal leses, framfor det å selv streve med uttalen. Her får man også mulighet til å fokusere på innholdet, og elevens forståelse av det, noe som kanskje er vanskelig for elever som er svake lesere. Teksten blir mer tilgjengelig for barna gjennom at den leses høyt. Høytlesing deles med andre, og kan derfor være en positiv felles opplevelse hvor man tar deler en tekst. Det er også fint å kunne spørre spørsmål til en voksen, hvis det er noe man lurer på underveis i lesingen, og ting kan bli klargjort før man leser videre (Roe 2009:129)
Når en lærer leser høyr for elevene sine, kan det ha en positiv påvirkning på elevenes holdninger til det å lese. Læreren kan presentere flere ulike type bøker, og dermed få vist noe for alle og en hver, og samtidig vise at de selv er glad i å lese og dele sine leseopplevelser. Å lese sammen med elevene kan være fine innledninger til nytt fagstoff, og være en god måte å få i gang en samtale om ulike temaer på.
Selv om høytlesning viser seg å være en god måte å støtte elevenes språkutvikling på, skal man være forsiktig med å lese hva som helst. Det er ikke alt som egner seg som lesestoff for elevene, det skal både være kvalitet og fange elevenes interesser. Det burde være et mål med lesingen, og læreren bør ha forberedt seg. Dette for å kunne forberede elevene på høytlesning med å for eksempel fortelle hva de skal legge merke til/følge med på underveis. Det er også lettere å gi en god opplevelse for barna dersom man er forberedt, og har tenkt igjennom hva som kan oppleves vanskelig med teksten. For eksempel hva som er vanskelige ord, uttrykk eller om teksten inneholder elementer som er viktige å samtale med elevene om på forhånd eller i etterkant (Roe 2009:129). I motsatt tilfelle kan dårlige opplevelser føre til dårlig leselyst for enkelte elever, som igjen kan virke negativt på språkutviklingen. "Den som har lite erfaring med bøker, behøver ikke mange skuffende leseopplevelser for å konkludere med at bøker ikke er bryet verdt", sa litteraturkritiker Guri Fjeldberg i en kronikk (Bergens tidende 02.07.2007).
Når det gjelder at elevene selv leser høyt foran andre burde det være elever som er komfortable med det, og som leser forholdsvis bra (Roe 2009:129). Hvis ikke kan det gi dårlig utbytte for resten av klassen, som får teksten presentert på en sånn måte at det kan være vanskelig å forstå budskapet. Det kan også gi en dårlig opplevelse for eleven som strever med lesingen, og føler seg ubekvem i situasjonen. Det kan da være bedre for eleven å få lese høyt alene foran læreren, hvor situasjonen er trygg, og eleven kan få tilbakemeldinger på hva han/hun trenger å trene på. Høytlesing er ikke bare positivt på språkutviklingen, men er også god trening på den muntlige ferdigheten, det å øve seg på å prate høyt foran andre.
Ikke bare er det viktig at elevene får høytlesing på skolen, hjemmet har også et stort ansvar. Jo mer elevene blir lest for, desto bedre utvikles lese- og skriveferdighetene deres. Det er viktig å forklare foreldrene at å lese høyt for barna for eksempel før de legger seg er den største hjelpen de kan gi barna som støtte til deres utvikling. For minoritetsspråklige kan de gjerne lese på morsmål, det viktigste er at elevene blir lest for. På skolen kan man snike til seg mange muligheter for å lese, både i matfri, som helgekos, morgenstund osv (Traavik/Alver 2008:39f).
Det er fantastisk hvordan det å lese høyt for barn bidrar både til å gjøre elevene til gode lesere, men også til gode skrivere. Det virker generelt stimulerende på språkevnen, og den skriftlige uttrykksevnen (Traavik/Alver 2008:41f).
Pensumliste
- Roe, A. (2009): Lesedidaktikk - etter den første leseopplæringen. Oslo: Universitetsforlaget
- Traavik, H., Alver, V.R. (2008): Skrive- og lesestart. Skriftspråksutvikling i småskolealderen. Bergen: Fagbokforlaget.
- Wold, A.H. (2003): Skriftspråksutvikling - om hvordan barn lærer å lese og skrive. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.